Kirken ble første gang bygget i 1125 - nede ved Vangsmjøsa. Når vårflommen brøt på, fløt likene opp av gravene. De flyttet kirken. Senere ble den revet - sannsynligvis
på 1700-tallet. Den nye kirken stod ferdig i 1747. Da de i 1935 skulle legge nytt gulv i ny-kirken, fant man 156 deler av gammelt tømmer stablet opp under gulvet. Først etter krigen startet man gjenreisingen og kirken innviet St. Hans Aften av daværende biskop Alex Johnson. Alt materialet er originalt - fra 1125 med unntak av taket og nordveggen. Dette var for ødelagt.
Øye Stavkirke er en av de minste, den mest originale, og kanskje den eldste stavkirken i landet ? 

Èntré:  
Voksen :Kr.20.
Barn : Kr. 10.
Grupper: Kr.15 (min. 20 pers)
Omvisning: 24.6. - 11.8.
Utover dette, på forespørsel.  T: 976 48 002

[ Til toppen ]

På en søyle i prekestolen forteller en runeinnskrift at tømmeret til kirken ble hogd og dratt fram den sommeren Erling Skakke falt på Kalveskinnet i Nidaros. Dette skjedde i 1179. det er derfor sannsynlig at kirken ble påbegynt året etter, evt. 2 år etter pga tørking av tømmeret - og at kirken stod ferdig til  bryllupet mellom Randi - datter til Lendermannen på Kvien - og Bård på Rein - Kong Sverres nærmeste medarbeider. Bryllupet stod i 1184 eller 1185.
Høre Stavkirke står på gården Kvien sin grunn - en gård som står sentralt i Norgeshistorien. Gyda - datter av småkongen Eirik av Hordaland - kom til Kvien som en datidens aupair. 

Det var den samme Gyda som Harald - senere kalt Harald Hårfagre - traff på en av sine reiser i år 862. Han falt pladask for denne vakre Vestlandskongsdatteren - og fridde også til Gyda. Hun sa ja men satte som vilkår at han måtte klare å samle småkongeriket Noreg til ett Rike. Det tok ham 10 år. Etter slaget i Hafrsfjord i 872, stod stort bryllup i Tunsberg - Norges eldste by. Med bakgrunn i dette kan vi slå fast at det var i Vang i Valdres at idéen om å samle Norge til ett Rike sprang ut!
Det stor sannsynlighet for at Skule Bårdson har fortalt dette til Snorre. Skule - sønn av Randi og Bård - sugde til seg sagn og historier fra nabolaget. Han bodde på Kvien frma til 15-års alderen før han flytte til Bergen der han ble jarl under Kong Håkon Håkonsson. I 1218 tok han imot Snorre. Det er grunn til å tro at disse to snakket en del sammen.
Êntré:
Voksen: Kr.20.
Barn : Kr.10.
Gruppe: Kr.15 (Min. 20 personer)

[ Til toppen ]

Det er trolig samme tømrere som har bygget Høre og Lomen stavkirke: brødrene Audun og Erling. Da Lomen fikk ny kirke i 1914, gikk stavkirken ut av daglig bruk, og benyttes nå kun ved spesielle anledninger.

[ Til toppen ]

Da Hegge Stavkirke skulle bygges, var bygdefolket usikre på om den nye Guden Kvite Krist kunne innfri. Han var tross alt alene, mens i den gamle norrøene gudetroen var det flere guder som hadde hvert sitt fagområde.
På toppen av stavene hogde de ut hodene av de norrøne gudene - dette var gjort som en helgardering : hvis den nye guden ikkje innfridde, kunne de falle tilbake på de norrøne gudene. Oppe på loftet kan man se ansiktene av bl.a. Odin (med ett øye), Tor, Loke, Frøy.

[ Til toppen ]

Kirken ble bygd om til korskirke på 1700-tallet. I kirken er det bevart en lang rekke gjenstander fra middelalderen. Spesielt må nevnes madonnafiguren og relikvieskrinet som - ved siden av drageportalen - hører til hovedverkene i norsk middelalderkunst.

Omvisning:
Ca 24.6. - 20.8.
kl.1000 - 1700
Kontakperson:
Gerd Sukke, T: 61 34 71 41

[ Til toppen ]

Dette er den yngste av stavkirkene i Valdres. Men den erstattet en eldre stavkirke som brant ned. Kirken har altertavle fra Middelalderen, alle 12 innvielseskorsene er intakte.

Omvisning:
24.6. - 20.8. kl.1100 - 1600.
Kontaktperson:
Tormod Hjelleset
T: 61 34 71 58

[ Til toppen ]

Denne kirken stod i nærheten av nåværende Vang Kirke. Vang Stavkirke ble på 1830-tallet for liten og falleferdig. Det ble bestemt å bygge ny kirke som ble reist i 1839. Bygdefolket var ikke enige om hva man skulle gjøre med den gamle stavkirken. Noen mente man bare skulle rive den. På denne tiden oppholdt mange kunstnere seg i Vang, bl.a. maleren J. C. Dahl. Han var glad i dette gamle byggverket, og ville forhindre at kirken ble revet og brent. Han iverksatte en aksjon for å kjøpe kirken og begynte å selge det vi i dag ville kalle andelsbrev.

Selv om Dahl skulle få kjøpt kirken, hadde han ikke tomt. Han forsøkte å få plass i Oslo og Bergen hvor flest mulig kunne ta dette byggverket i øyesyn, men ingen av byene ville ha "skraphaugen".

Den tyske keiseren Fredrik Wilhelm 4. var en bekjent av Dahl. Keiseren bød 94 spesidaler for kirken og fikk tilslaget. Dahl tenkte vel som så at dette var en bedre løsning enn at den bare skulle ble revet.

Kirken ble gitt som gave til en grevinne i den østlige delen av daværende Tyskland. Den ble gjenreist i 1843. Etter at kriger har endret grensene, står nå kirken i Polen.
Vang Kirke er åpen for omvisning 1.7.-3.8.

[ Til toppen ]

Borgund Stavkirke er kanskje den mest besøkte kirken i Norge. Den er bygget ca. 1150 - altså noe yngre enn den eldste kirken i Valdres - Øye Stavkirke (1125).

[ Til toppen ]

Urnes Stavkirke går for å være den eldste stavkirken i Norge - fra midten av år 1000. Det er imidlertid kun portalene som er fra midten av 1000-tallet. Disse stammer med andre ord fra en eldre kirke enn den som står der i dag. Den øvrige delen av kirken er fra ca. 1150.

Delene i den eldste kirken i Valdres (Øye) er fra 1125. Det er kun nordveggen og taket som er av nyere dato. Det kan derfor diskuteres hvilken stavkirke som er den eldste i Norge.

Åpen for omvisning 24.6. - 18.8.
Kirken ble bygget i 1971 og erstattet den gamle St. Thomas Kirken som ble viet til erkebiskopen av Canterbury - Sir Thomas Becket. Erkebiskopen ble myrdet i 1170. Kirken ble benyttet fram til Svartedauden (1349-1350). De fleste døde, og kirken gikk ut av bruk. Det var en prest nede i Vang - T. A. Bahr som på 1600-tallet tok initiativ til å få ryddet rundt kirke. Med hjelp av presten O. Wangensteen fikk de restaurert kirken. Kirken hadde helbredende virkning. Folk valfartet fra fjern og nær. Det fortelles om en Hallingdame som var blind. Hun hadde hørt om kirkens helbredende virkning. Hun hadde tatt med seg flotte gaver som skulle ofres for at hun skulle få igjen synet. Da hun kom gjennom Suleskaret - og så kirken, fikk hun synet tilbake. Hun tenkte da at det ikke var nødvendig å ri ned til kirken med offergavene, men snudde. Etter kort tid mistet hun igjen synet. Hun snudde og dro bort til kirken. Samme hvor mye hun nå ba og bar seg, fikk hun ikke synet tilbake.

Kirken trakk til seg folk fra flere distrikter - som nevnt, bl.a. Valdriser, Hallinger og Sogninger. Syftesok - eller 2.juli-messe - ble viden kjent. Når man først dro så vidt langt til messe, benyttet man anledningen til andre ting som bl.a. handel. Dette utviklet seg i svært negative retninger med slåsskamper mellom både folk og fe. Vi kjenner ordtaket:
"Her vart mang ein hest sprengt, mang ein sprek kar dengt og mang ei møy krenkt."
Det utviklet til så vidt syndige tilstander at kirken ble beordret revet hvilket også ble gjort i 1808. Kirkeklokkene i St. Thomaskirken ble overført til Øye Kirke, men de fikk ikke den klangen som de hadde hatt i St. Thomaskirken. Denne kirkeklokken ble smidd i Smedalen.

Ridderen Sigvat av Leirholar (1270-1340) - også kalt Sigvat Kvien - fordi han også bodde tidvis på gården Kvien, tilhørte den norske tjenesteadelen. Han var en av Kongens menn som satt spredt rundt i landet og utøvet kongelig myndighet. Sigvat var sysselmann for Hallingdal og Nord-Valdres.

Da han hadde vært i Gudbrandsdalen og frarøvet Sanburidderen Ivar Gjesling - Skårvangsola, besluttet han å gi henne et spesielt hus. Han bygget derfor på en 2.etasje på den opprinnelige årestua. Dette to-etasjejs huset er et av de første 2-etasjes beboelseshus i Norge - bygget på slutten av 1200-tallet.

Det var Kong Håkon V. Magnusson (sønn til Magnus Lagabøter) som regjerte Norge på denne tiden. Kongen haddde stor tillit til Sigvat på Leirhol i og med at han var en av dem som fulgte kongen til København i 1309 for å underskrive fredspakten med danskekongen.

Etter Kongens død i 1319 får rådet, som Sigvat tilhørte, regjeringsmakt. Kretsen rundt Kongen har dermed utviklet seg til Riksråd.

Samtidig utøver Sigvat sin makt her hjemme, men som riksråd er han trolig mer en kongens mann enn det bøndene setter pris på. Sagnet sier at han ble myrdet ca. 1340 og gravlagt under gulvet i Vang Stavkirke. Respekten for ham må likevel ha vært stor, for det blå våpenskjoldet hans hang over gravstedet i mange hundre år - trolig til 1841 da stavkirken ble revet.

I 1987 tok Vang Kommune Sigvats våpenskjold som kommunevåpen.

På Vennis - på nordsiden av Vangsmjøsa, finner man 5 fredede kvernhus langs Leinefossen. Det er Valdres Folkemuseum på Fagernes som har det faglige ansvaret for vedlikeholdet, men det er Vang Kommune som har det økonomiske ansvaret.

Det eldste kvernhuset er fra 1700-tallet. De andre er fra etter 1860. Tidligere hadde hver gård sitt eget kvernhus på samme måte som korngårdene i dag har hver sin skurtresker. I 1729 ble det registrert hele 79 kvernhus i Vang.

Etter et forferdelig ver i 1860, ble de fleste gamle kvernene ødelagt.

Disse ble brukt helt fram til begynnelsen av 1900-tallet. Mot slutten av 1800-tallet ble det bygget større møller med konsesjonsplikt. Disse malte kornet i flere kvaliteter. Man forsøkte å få bøndene til å frakte kornet til de større anleggene, men dette tok tid og kostet penger.

Ikke før etter at korntrygdloven ble innført i 1929, begynte bøndene å gjøre bruk av de nye møllene. Korntrygdloven virket slik at den ga et tilskudd til dem som benyttet de nye møllene.

Legg også merke til jettegrytene i elveleiet. Like ved ligger Leinesanden der man mener at Olav den Hellige prøvde å kristne vangsgjeldingene.

Fra de tidligste tider har det vært samkvem over Filefjell. I fjellbygdene i øst ble kjøtt saltet og tørket. Malm ble gravd fram fra myrene og foredlet til redskap og våpen. Det ble samlet skinn og kuttet vier. Med disse varene dro folk vestover ned til fjordene for å bytte til seg salt, fisk og andre varer. Slik oppstod de gamle tråkkene over fjellet.

Etter hvert som folk år ut og år inn bar og kløvde varer over fjellet, ble tråkket til faste stier. På folkemunne ble de kalt saltmannveier eller bare saltveier.
De gamle stiene i fjellet er fortsatt synlige der de er slitt ned i torva over snaufjellet. Helt fra Mjøsbygdene løp de langsmed oppover mot høyfjellet. I Vang i Valdres samlet de seg. Herfra gikk de opp Skakadalen og til fjells, forbi Varhovdtind, over Sulemarkene, gjenom Suleskaret, ned Oddedalen til Maristova og videre ned til Borgund og Lærdal. Dette var korteste vei over fjellet og kanskje også den eldste saltmannsveien.

Seinere flyttet stien seg nordover til Øye ved Vangsmjøsa. Derfra gikk den opp Rødalen, over Gamlestøga på sydspissen av Otrøvatn og videre vestover. Enda seinere kom stien til å følge dalen oppover forbi delet opp til Tyin, på nordsiden av Otrøvatn der Nystuen ble bygget og videre over fjellet til Maristova og Borgund.

Etter hvert som kløvet ble erstattet med kjerrer og sleder ble det behov for bedre traséer.

I 1786 ble landets vegadministrasjon omorganisert. Det ble utnevnt 4 generalveimestere, derav en for Bergens Stift som bl.a. omfattet veien fra Lærdalsøra opp Lærdal og Borgund til stiftsdelet på Filefjell.

Planene for opprusting av veien over Filefjell lå klare i 1790. Arbeidet ble satt i gang og utført av det militære. På Bergen Amt's side skulle løytnant Wilhelm Jürgensen lede det daglige arbeidet under overoppsyn av oberstløytnant Christopher Johannes Hammer, generalveimester i Amtet.

Fra Østlandssiden gikk veien fra Strandefjorden i Øye fram til Otrøvatnet og Nystuen Skysstasjon. Det fortsatte innover fjellet til St. Tomaskyrkja ved Kyrkjeskaret og derfra opp lia til Murklopphøgda og delet mellom Akerrsshus- og Bergens Amt. Her tok Generalveimester Hammer over ansvaret. Og førte veien opp til 1250 moh før han gikk videre ned til skysstasjonen Maristune og videre ned til Borgund og Lærdal.

Arbeidet med veien ble ferdig i 1793. Veien ble kalt "Den Bergenske Hovedvei" allerede på den tid. Begrepet Kongevei fikk denne - og andre - fordi det var i hovudsak Kongen og adelen med sendemenn som benyttet dissse veiene.

At Hammer var stolt av sitt verk, var vel bare naturlig. For å gjøre de reisende oppmerksomme på hvem som hadde bygget underverket, og for engang for alle å fasstsette grnsene melleom amtene, lot han reise en Minnestein på stiftsdelet mellom "Aggershuus og Bergens Stift". Det var ikkje en alminnelig steinstøtte. Det ble bestilt marmor fra København. Kostnadene med stein og transport kom på 245 riksdaler - tilsvarende nesten 3 års veibudsjett på Filefjell i den tiden.

Den gamle Kongeveine fra 1793 er seinere blitt bygget om flere ganger. Bl.a. i 1860-årene ble veien over Kvamskleivene flyttet ned til nåværende trasé. På utsiden av Kvamskleiva kan vi se restene av denne traséen.

I dag er det bevart 3 traséer av Kongeveien fra 1793 : den ene går fra Høre Stavkirke til Laglim, den andre fra Neset ved Øylo, forbi Kvam og til Vang sentrum. Den tredje går fra Kyrkjestølane til Maristova.

Det er vel verdt å rusle eller sykle disse traséene.